Hyene
Hyenen er kjent for sin karakteristiske latter og komiske utseende. Med den uharmoniske kroppen med et lavt bakparti og høye skuldre, et stort hode, store ører og kraftige kjever er den ikke akkurat noen skjønnhet. Den går under kallenavnet "savannens søppelmann", og har et ry for å være et feigt åtseldyr som ofte stjeler mat fra andre rovdyr. I virkeligheten er den et svært intelligent dyr og en av Afrikas mest effektive jegere. Sympatiske eller ikke, så har oppførselen deres sikret dem en posisjon som Afrikas mest vanligste rovdyr og de trives godt på de store, gresskledde savannene i Tanzania.
Det finnes tre forskjellige arter av hyener – den brune, den stripete og den flekkete hyenen. Flekkhyenen er den største og mest utbredte. De har mørkebrune flekker, og kan veie opp til 85 kg. Det er den eneste arten som "ler", noe den bruker til å uttrykke underkastelse eller opphisselse. Det er sosiale dyr som både lever og jager sammen. De skiller seg også fra de andre hyenene ved at de ofte dreper byttet sitt selv enn å spise åtsel.
Med sitt kraftige bitt og sterke magesyre kan hyenene knuse og spise alt på byttet sitt, selv bein blir spist og fordøyd. I hyeneflokken er det hunnen som dominerer, og selv den laveste hunnen i hierarkiet har en høyere plass enn den sterkeste hannen. Helt fra fødselen må hunnene kjempe mot sine søsken for sin plass i flokken, siden kun én kan ta over morens rang i hierarkiet.
Gnu
Lyden av hundretusenvis av hover mot bakken som en gigantisk trommevirvel som gir ekko gjennom luften er en spektakulær opplevelse du bare kan få under gnuenes store migrasjon i Tanzania. Gnuen er Afrikas mest utbredte pattedyr og bestanden teller 1,5 millioner i Serengeti og Masai Mara alene.
De slanke og utholdende dyrene har en enestående utholdenhet og kan bevege seg opp til 50 km om dagen. Gnuene har en tykk kort hals og et smalt hode, og begge kjønn har horn, men hunnens horn er kortere en hannens. Du kan oppleve dem under den årlige migrasjonen i Serengeti som må sies å være en av dyrerikets mest spektakulære massevandringer. Gnuene beveger seg i store flokker på 200.000-300.000 dyr, ledsaget av et stort antall gaseller, impalaer, sebraer og andre dyr.
Migrasjon foregår gjennom hele året, så hvis du ønsker å oppleve det, er det bare om å være på rett sted til rett tid. Kontakt en av våre safarieksperter, da er du sikker på å få de beste opplevelsene. Et av de helt store høydepunktene foregår fra juli til oktober, i det nordlige Serengeti, når gnuene krysser Mara-elven, og blir fritt vilt for løver og krokodiller. Et annet høydepunkt er fra januar til mars når gnuene har kalvingstid i den sørlige delen av Serengeti. Det er en vill naturopplevelse å være vitne til en fødsel, og se hvordan de nyfødte kalvene lærer å gå i løpet av få minutter. De mange kalvene er lett bytte for løver og andre rovdyr, så det er nok av action i denne perioden.
Vortesvin
Vortesvinet tar sitt navn fra de to vortelignende utvekster på hver side av hodet som man tror blir brukt til å beskytte øynene, eller som våpen mot andre vortesvin. Vortesvinet tar sitt navn fra de to vortelignende utvekstene på hver side av hodet. Det antas at de brukes til å beskytte øynene, eller som våpen mot andre vortesvin. De tilbringer mesteparten av sin våkne tid på jakt etter mat. De lever hovedsakelig av gress og planter, men kan også spise insekter. Om natten gjemmer de seg i huler som de går inn i med halen først. Hulene har alltid en nødutgang så de kan lure inntrengende rovdyr.
Med sin høye maksfart på 50 km/t velger vortesvin ofte å flykte når de blir angrepet av rovdyr. Når det kommer til å forsvare familien sin, er de ganske fryktløse, og de kan godt jage en angripende løvinne eller hyene på flukt. Ofte ses vortesvin dilte fredelig over savannen, med halen stikkende opp i luften, nesten som en antenne.
Vortesvinet har ingen svettekjertler og får det raskt varmt. Derfor oppholder de seg ofte i nærheten av vannhuller, der de med stor entusiasme ruller seg i gjørma for å holde seg nedkjølt. De holder normalt til i familiegrupper, men er promiskuøse, og begge kjønn parrer seg gjerne med mer enn én partner.
Marabustork
Med sitt karakteristiske nakne hode, rosa halspose og store vinger som ligner en svart kappe mot det hvite brystet, er marabustorken en lett gjenkjennelig figur på savannen. Den har ikke det elegante uttrykket som den hvite storken vi noen ganger ser hjemme, og som er veldig utbredt i Tanzania. I stedet er marabustorken markant større og blir opp til 130 cm høy. De har et stort kileformet nebb, som fortsetter å vokse hele livet og kan bli opp til 30 cm langt.
Utenfor reiret er marabustorken ikke-vokal, og hannen bruker derfor nebbet sitt til å gjøre klapre-lyder for å imponere hunnene. Marabustorkens fjærløse hals og nakne hode har den utviklet for å kunne stikke hodet sitt rett inn i åtslenes mager, uten å bli skitne og få klissete fjær.
Marabustorken er opportunistisk og spiser nesten alt som kommer forbi. Den er selv en flink jeger og kan fange både fisk, gresshopper, øgler, slanger og fugler, men stjeler også fra andre dyr. Den kan ofte bli sett i konkurranse med gribbene om retten til et åtsel. Når nebbet ikke er så skarpt, er den ofte avhengig av hjelp fra gribbene for å rive gjennom åtselet.
Gribb
Gribben er et stort og effektivt åtseldyr som trives best i luften over de åpne savanner, hvor den ikke er truet av andre dyr. Med sitt store vingespenn på 1,5-3 meter, kan den bevege seg over store distanser, i opp til 1.500 meters høyde, ved hjelp av de oppadgående luftstrømmene.
På jakt etter det neste åtsel bruker de sitt skarpe syn, og de ses ofte svevende over savannen, i f.eks. Serengeti, hvor de holder øye med rovdyrenes jakt. De holder seg også innenfor synsvidde av andre gribber, for å kunne reagere raskt hvis en annen gribb beveger seg mot et byttedyr på bakken. Derfor er det stor konkurranse om åtslene, og det er ikke unormalt å se hundrevis av gribber som slås om maten. Da går det raskt, og selv et stort dyr som en bøffel, kan forsvinne på få minutter.
I likhet med marabustorken har gribben en lang, fjærløs hals og et bart hode som den stikker langt inn i byttedyret for å få tak i innvollene. Den lave PH-verdien i gribbens mage gjør at den kan fordøye selv det mest råtne kjøttet og innvoller uten problemer.
